Kategoriarkiv: Hverdag

Jeg er verdens heldigste!

Rett utenfor døra hjemme, slo tanken meg idag; Jeg har en helt egen ta-tiden-tilbake-og-bruk-den-sone, min egen chill-out sone, og det bare noen korte skritt utenfor døren.

Etter å ha levert det barnet som fortsatt må følges, lilleprinsessen, i barnehagen og guttene er kysset farvel til skolen, tar jeg ofte bena fatt og går meg en tur. Selv kaller jeg det trimtur, fordi jogging er ikke noe for mine knær, så trimtur passer meg helt perfekt. Normalt går jeg med musikk i ørene eller en podcast, men ikke idag.

IMG_2467

Idag varmet solen. Jeg skulle gå en kort tur, men været og tiden på døgnet ba om mer tid, og jeg valgte å lystre.

Etter så kort tid at det ikke kan regnes som tid engang kjente jeg sola, den varmet, godt og lunt. Det gynget mykt under føttene i klamt gress og mose. Fuglene sang i tretoppene, og jeg tok meg i å se om jeg kunne se de. Her måtte jeg bare være. Uten musikk i ørene.

IMG_2470

Her hørte jeg bekkene spilte lystige og dystre toner om hverandre. Gjørmehullene måtte forseres på ikke så spretne føtter som jeg trodde jeg hadde, men denne tiden måtte nytes. Dette er min meditasjon og stilletid. Her måtte jeg være akkurat nå!

IMG_2471

Vi er heldige som bor landlig til, for her finnes det små grusete veier fulle av minner etter vanndammer som en gang har vært, som nå ligger som små skåler som venter på å fylles igjen. Her finnes hus og hytter om hverandre, store og små hager, noen velholdte andre vokser i takt med naturen.

IMG_2476

Nye gjerder, hvitmalte og fine – og har gamle gjerder, som helt klart har sett sine bedre dager, alt sammen side om side på kryss og tvers i koselige gruslagte veier. Her er det nesten som en liten verden i seg selv, hvor tiden får lov til å stå stille. Her er det godt å være!

IMG_2478

IMG_2479

Etterhvert som måkene sirkler og jaller over meg, blir jeg dratt ned mot sjøen, ytterst frivillig. Ned noen bratte murte trapper, og det slår meg at dette må være gjort på dugnad og slår meg til ro med det, og lever i den troen.

IMG_2481

Vel nede ved sjøen kjennes duften av saltvann. Det lukter rent og friskt. Her måtte jeg sette meg ned, puste inn og puste ut. Her måtte jeg bli inspirert – og nyte tiden, og det både ble og gjorde jeg.

IMG_2496

En kvadratisk sten, ikke for kald, men lett oppvarmet av morgensolen. Klokka hadde såvidt passert 09:23 og selvom solen varmer, er det et friskt drag i luften, som dufter av salt og vann.

IMG_2489

Her er det fint å sitte å se over til Oslo og tenke på alle som går i kø. Alle som sitter, står og venter på bussen eller trikken. Nyter dagens første kaffelatte, og leser nyheter. Eller de som lar seg drukne i sin egen mobiltelefon for å få med seg siste nytt på Facebook, Twitter eller Google+, eller deler sin status med sine venner.

IMG_2485

Selv sitter jeg på en sten, som ikke klarer å bli helt oppvarmet av min egen bak. Jeg nikket vennlig til et gammelt ektepar som går tur med hunden og koser seg på badehuset sitt i 14,5 minutt før de så spaserer opp ingen og snakker om hva resten av dagen skal bestå av. Minutter senere jogger en middelaldrende dame forbi, puster tungt på lette føtter. Et annet par går forbi, og det snakkes om hvor er hva på andre siden av Bundefjorden og Oslofjorden før praten hviskes ut og tas over av skvulpende vann og måkeskrik.

IMG_2490

Selv sitter jeg her på stenen, og skriver dette på min mobil. Jeg har selskap av en nysgjerrig flue, som svinser og svanaser rundt meg, sammen nyter vi en fantastisk fradagsmorgen! Jeg kjenner at akkurat her – akkurat nå hadde det passet inn med en kopp rykende varm kaffe, men innser at det har jeg ikke og får ikke gjort noe med her nå.

Her er det godt og veldig riktig å være akkurat nå
Dette var en perfekt start på en fin kommende helg!

Jeg reiser meg, i det samme svømmer en andefamilie forbi meg. De siste setningene i denne bloggposten skriver jeg stående, og jeg tar meg i å smile for meg selv og sammenligne min fine familie med andefamilien.

IMG_2482

Jeg har verdens beste kone, og tre fantastiske barn – sammen betyr alle 4 betyr alt for meg og jeg elsker de over alt på denne jord. Jeg har verdens beste jobb i vårt eget firma som gjør at jeg kan oppleve enkle deilige dager med en rolig start som denne.

15 sekunder før jeg avslutter og setter punktum og spaserer hjemover igjen sier jeg høyt til meg selv «Herregud, jeg er verdens heldigste!»

Om kunne, skulle jeg gravert det inn i stenen jeg satt på
…JEG ER VERDENS HELDIGSTE!…

Trall-tall-la vår, i år!

«Vår, tra-la-la vår, i år!» Så enkelt kan det sies. Ordene kommer fra Lars Lillo-Stenbergs vindskjeve stemme satt til musikk i valsetakt i De Lillos hyllest til min nest-favorittårstid «Vår»!

For selv om vi bare skriver mars på kalenderen, fryder jeg meg over å kunne høre grusen knase under føttene.

IMG_2255

Jeg har en barnslig glede av å ta på meg mine grønne nye støvler, fra et år tilbake, som rekker meg til godt opp over leggen, for å kunne plaske i vanndammene av regn og smeltet snø.

Regner det ute, tar jeg på meg vinterjakken som fremdeles ikke er pakket bort, og lar regnet skylle gjennom håret, og lar de kalde dråpene kile meg nedover pannen og kinnene.

IMG_2233

Jeg tar meg ofte en passe rask tur på ca en halvtime. Delvis gjennom opptråkte stier og i skogen, eller langs veien.

Å gå i skogen og oppdage skatter i form av knallgrønn mose, et tre som har fått besøk av en soppfamile, eller rett og slett høre elva bruse er naturens melodi.

IMG_2174

I ørene på mine trimturer har jeg oppdaget POD-castens glede, lovelig sent – men aldri for sent. Eller jeg lar en plate med ny musikk som må utforskes for å skrive om på musikkbloggen.

Volumet, aldri så høyt at det overdøyver skogens naturlige lyder, kombinert med lyden av bilene som haster fordi på veien, bekkene bruse og fuglekvitter i skogen, kombinert med god musikk eller noe rolig prat på en POD-cast.

IMG_2253

Jeg tar meg selv ofte i å smile for meg selv, idet jeg hører en måke flakse over hodet mitt. Det er musikk i mine ører, og et vårtegn.

Lavt lyder De Lillos «Vår» i hodet igen og jeg tar meg i å synge med og nikke annerkjennende til tekstlinjen.

«Våren den er en klisje, men hva gjør vel det. Den er en klisje, men hva gjør vel det…»

Sommeren står for (u)hell…

En begivenhetsrik sommer er straks forbi. Været har alt i alt vært bra – litt regn har jeg blitt vant til så det er det liten vits å klage på. En norsk sommer er akkurat slik norsk sommer er og skal være.

For kun få dager siden startet skolen og barnehagen igjen. En tredje klassing, en første klassing og et barnehagebarn på storavdeling. Skal si det er tre stolte barn vi har. Med to måneders ferie har de sett frem til å starte på hverdagen igjen. Skole- og barnehagestart har gått som fot i hose.
For oss foreldre er det både rart og litt vondt, men også veldig godt også å være tilbake i hverdagen igjen.

Fotballsesongen startet opp paralelt med skolestarten og Storebror koser seg på fotballbanen. Med trening en gang i uken og kamp en gang i uken er han fornøyd med dette som fritidsyssel ved siden av skolen.

Lille Prinsessen henger som vanlig alltid med – også på fotballtrening – og ser ut til å fange opp storebrors interesse for fotball. Selvom hun bruker mye tid på å løpe rundt med sin minste Storebror, så hender det at ballen får noen velrettede spark fra hennes høyre fot også.

Lille Storebror har lært seg å sykle for litt over en uke siden, uten støttehjul altså. Men han har funnet en kreativ måte å sprette av sykkelen på som fører til noen små knall og fall – og uhellet var virkelig ute denne dagene dette bildet er tatt. Med litt tårer og et påfølgende tøft sommersår på albuen var det kjapt opp på sykkelen igjen, kort tid etterpå.

Alt i alt tror jeg at jeg med hånden på hjertet kan konstantere at både store og små i VU-familien er svært fornøyd med sommeren tyve-elleve!

Hvordan har deres sommer vært? 
Er det godt å ha hverdager igjen?