Rett utenfor døra hjemme, slo tanken meg idag; Jeg har en helt egen ta-tiden-tilbake-og-bruk-den-sone, min egen chill-out sone, og det bare noen korte skritt utenfor døren.

Etter å ha levert det barnet som fortsatt må følges, lilleprinsessen, i barnehagen og guttene er kysset farvel til skolen, tar jeg ofte bena fatt og går meg en tur. Selv kaller jeg det trimtur, fordi jogging er ikke noe for mine knær, så trimtur passer meg helt perfekt. Normalt går jeg med musikk i ørene eller en podcast, men ikke idag.

Idag varmet solen. Jeg skulle gå en kort tur, men været og tiden på døgnet ba om mer tid, og jeg valgte å lystre.

Etter så kort tid at det ikke kan regnes som tid engang kjente jeg sola, den varmet, godt og lunt. Det gynget mykt under føttene i klamt gress og mose. Fuglene sang i tretoppene, og jeg tok meg i å se om jeg kunne se de. Her måtte jeg bare være. Uten musikk i ørene.

Her hørte jeg bekkene spilte lystige og dystre toner om hverandre. Gjørmehullene måtte forseres på ikke så spretne føtter som jeg trodde jeg hadde, men denne tiden måtte nytes. Dette er min meditasjon og stilletid. Her måtte jeg være akkurat nå!

Vi er heldige som bor landlig til, for her finnes det små grusete veier fulle av minner etter vanndammer som en gang har vært, som nå ligger som små skåler som venter på å fylles igjen. Her finnes hus og hytter om hverandre, store og små hager, noen velholdte andre vokser i takt med naturen.

Nye gjerder, hvitmalte og fine – og har gamle gjerder, som helt klart har sett sine bedre dager, alt sammen side om side på kryss og tvers i koselige gruslagte veier. Her er det nesten som en liten verden i seg selv, hvor tiden får lov til å stå stille. Her er det godt å være!

Etterhvert som måkene sirkler og jaller over meg, blir jeg dratt ned mot sjøen, ytterst frivillig. Ned noen bratte murte trapper, og det slår meg at dette må være gjort på dugnad og slår meg til ro med det, og lever i den troen.

Vel nede ved sjøen kjennes duften av saltvann. Det lukter rent og friskt. Her måtte jeg sette meg ned, puste inn og puste ut. Her måtte jeg bli inspirert – og nyte tiden, og det både ble og gjorde jeg.

En kvadratisk sten, ikke for kald, men lett oppvarmet av morgensolen. Klokka hadde såvidt passert 09:23 og selvom solen varmer, er det et friskt drag i luften, som dufter av salt og vann.

Her er det fint å sitte å se over til Oslo og tenke på alle som går i kø. Alle som sitter, står og venter på bussen eller trikken. Nyter dagens første kaffelatte, og leser nyheter. Eller de som lar seg drukne i sin egen mobiltelefon for å få med seg siste nytt på Facebook, Twitter eller Google+, eller deler sin status med sine venner.

Selv sitter jeg på en sten, som ikke klarer å bli helt oppvarmet av min egen bak. Jeg nikket vennlig til et gammelt ektepar som går tur med hunden og koser seg på badehuset sitt i 14,5 minutt før de så spaserer opp ingen og snakker om hva resten av dagen skal bestå av. Minutter senere jogger en middelaldrende dame forbi, puster tungt på lette føtter. Et annet par går forbi, og det snakkes om hvor er hva på andre siden av Bundefjorden og Oslofjorden før praten hviskes ut og tas over av skvulpende vann og måkeskrik.

Selv sitter jeg her på stenen, og skriver dette på min mobil. Jeg har selskap av en nysgjerrig flue, som svinser og svanaser rundt meg, sammen nyter vi en fantastisk fradagsmorgen! Jeg kjenner at akkurat her – akkurat nå hadde det passet inn med en kopp rykende varm kaffe, men innser at det har jeg ikke og får ikke gjort noe med her nå.

Her er det godt og veldig riktig å være akkurat nå
Dette var en perfekt start på en fin kommende helg!

Jeg reiser meg, i det samme svømmer en andefamilie forbi meg. De siste setningene i denne bloggposten skriver jeg stående, og jeg tar meg i å smile for meg selv og sammenligne min fine familie med andefamilien.

Jeg har verdens beste kone, og tre fantastiske barn – sammen betyr alle 4 betyr alt for meg og jeg elsker de over alt på denne jord. Jeg har verdens beste jobb i vårt eget firma som gjør at jeg kan oppleve enkle deilige dager med en rolig start som denne.

15 sekunder før jeg avslutter og setter punktum og spaserer hjemover igjen sier jeg høyt til meg selv «Herregud, jeg er verdens heldigste!»

Om kunne, skulle jeg gravert det inn i stenen jeg satt på
…JEG ER VERDENS HELDIGSTE!…