Kategoriarkiv: dikt

Et vakkert flygel…

 Godset
En enorm bygning
Stor, massiv stein og mur
Et gods 
Et slott!
Opp trappen, 
i hallen
et fantastisk lys 
bryter om kapp med skyggene. 
På toppen av trappen 
et naturlig opplyst rom 
som bader i lys.
 
Flygelet
Det er helt stille. 
Ingen andre i rommet. 
Kun meg helt alene
Foruten dette utrolig vakre flygelet. 
Helt alene. 
Nesten spiller for seg selv 
Vagt – emosjonelt – minimalistisk.
Det er så vakkert
treverket gløder i solen
Elfenbenstangentene i sort og hvitt 
bryter om kapp med solen og skyggen 
i trappen og hallen 
som nettopp ble passert.
Spille 
Kan jeg sette meg på krakken?
Kjenne tangentene under fingrene
Vart – emosjonelt – minimalistisk 
Begi meg på Erik Saties vakre Gymnopédie No. 1?
Innser raskt at tanken er fin
det hadde vært et flott moment
jeg rører ikke flygelet
kjenner ikke tangentene under fingrene, 
setter meg ikke på krakken
rører ikke på flygelets overflate. 
Istedet blir jeg stående å se på det.
Beundre det.
Fordi jeg vet at jeg ikke vil røre det.
Kan ikke røre det. 
Jeg kan ikke.
Spille piano 
Men i dette øyeblikket
på nettopp denne dagen 
ville det vært fantastisk deilig å briljere, 
 fylle rommet med vakre toner. 
Alene
I stedet forlates flygelet alene igjen 
i dette ensomme, rolige, rommet 
for å spille sine egne vakre, 
fiktive sonater
Vart – emosjonelt – minimalistisk.