«Vår, tra-la-la vår, i år!» Så enkelt kan det sies. Ordene kommer fra Lars Lillo-Stenbergs vindskjeve stemme satt til musikk i valsetakt i De Lillos hyllest til min nest-favorittårstid «Vår»!
For selv om vi bare skriver mars på kalenderen, fryder jeg meg over å kunne høre grusen knase under føttene.
Jeg har en barnslig glede av å ta på meg mine grønne nye støvler, fra et år tilbake, som rekker meg til godt opp over leggen, for å kunne plaske i vanndammene av regn og smeltet snø.
Regner det ute, tar jeg på meg vinterjakken som fremdeles ikke er pakket bort, og lar regnet skylle gjennom håret, og lar de kalde dråpene kile meg nedover pannen og kinnene.
Jeg tar meg ofte en passe rask tur på ca en halvtime. Delvis gjennom opptråkte stier og i skogen, eller langs veien.
Å gå i skogen og oppdage skatter i form av knallgrønn mose, et tre som har fått besøk av en soppfamile, eller rett og slett høre elva bruse er naturens melodi.
I ørene på mine trimturer har jeg oppdaget POD-castens glede, lovelig sent – men aldri for sent. Eller jeg lar en plate med ny musikk som må utforskes for å skrive om på musikkbloggen.
Volumet, aldri så høyt at det overdøyver skogens naturlige lyder, kombinert med lyden av bilene som haster fordi på veien, bekkene bruse og fuglekvitter i skogen, kombinert med god musikk eller noe rolig prat på en POD-cast.
Jeg tar meg selv ofte i å smile for meg selv, idet jeg hører en måke flakse over hodet mitt. Det er musikk i mine ører, og et vårtegn.
Lavt lyder De Lillos «Vår» i hodet igen og jeg tar meg i å synge med og nikke annerkjennende til tekstlinjen.
«Våren den er en klisje, men hva gjør vel det. Den er en klisje, men hva gjør vel det…»
