Åpne øynene, og du ser…

Det skal ikke mye til for å oppdage skjulte skatter, på selv opptråkkede stier. Eventuelt kan man velge å gå litt utenfor for å oppdage fine og inspirerende motiver.

Tilfeldigheten rår i alle disse motivene. Et motiv er der, det skal ikke letes etter. De skal være og bare er – akkuratt der, akkurat da.

Åpne øynene, og du ser…

Røtter, et vev av nerver som vever svære trær fast på de mest utenkelige steder

Denne buen av et langt tre er over 3 meter høy – og minst 5 meter lang. En mektig bro i skogholtet!

Noen barn har knytt et tau til et tre, og der har det hengt, i år. slitt preget av vær og føre.

Jeg er fasinert av røtter, avkuttede røtter – de forteller en historie. En ukjent historie, et hemmelig liv

En sopp på et tre, en terrasse?

Tror ikke denne trenger noe mer forklaring, la fantasien leke. Litt på kanten kanskje?

Et posh tre? Med et skjerf av mose. Smilte for meg selv da jeg så denne jålete kvisten stå der!

Den er kanskje liten nå, men kommer til å bli stor, om den får vokse opp. Fantastisk solskinn!

Røtter, akuttede trær, denne her ser litt utilpass ut «Heaven knows I´m miserable now»

Kjærlighet i skogen, en stor stein – hjerteformet.

Røtter, fine, skjeve, rare masse spill i treverket. Ukjent gull i skogen!

Denne roten har arr etter grener som har vokst på kryss og tvers. Mektige krefter, vakre sener i treverket

Svære trær, kuttet ned eller tatt av naturens mektige krefter. Danner nesten en massiv vei i skogen, som sakte forsvinner og blir til jord…igjen!

Alle bilder er tatt med iPhone 5S i løpet av en 30+ minutters vandring i det nærmeste skogholtet. 
Bildene er blitt gjort om til sort/hvitt med Rookie foto app.
Hellvik, Nesodden, fredag 28. mars 2014, før kl 10 på morgenen. 

 

Jeg er verdens heldigste!

Rett utenfor døra hjemme, slo tanken meg idag; Jeg har en helt egen ta-tiden-tilbake-og-bruk-den-sone, min egen chill-out sone, og det bare noen korte skritt utenfor døren.

Etter å ha levert det barnet som fortsatt må følges, lilleprinsessen, i barnehagen og guttene er kysset farvel til skolen, tar jeg ofte bena fatt og går meg en tur. Selv kaller jeg det trimtur, fordi jogging er ikke noe for mine knær, så trimtur passer meg helt perfekt. Normalt går jeg med musikk i ørene eller en podcast, men ikke idag.

IMG_2467

Idag varmet solen. Jeg skulle gå en kort tur, men været og tiden på døgnet ba om mer tid, og jeg valgte å lystre.

Etter så kort tid at det ikke kan regnes som tid engang kjente jeg sola, den varmet, godt og lunt. Det gynget mykt under føttene i klamt gress og mose. Fuglene sang i tretoppene, og jeg tok meg i å se om jeg kunne se de. Her måtte jeg bare være. Uten musikk i ørene.

IMG_2470

Her hørte jeg bekkene spilte lystige og dystre toner om hverandre. Gjørmehullene måtte forseres på ikke så spretne føtter som jeg trodde jeg hadde, men denne tiden måtte nytes. Dette er min meditasjon og stilletid. Her måtte jeg være akkurat nå!

IMG_2471

Vi er heldige som bor landlig til, for her finnes det små grusete veier fulle av minner etter vanndammer som en gang har vært, som nå ligger som små skåler som venter på å fylles igjen. Her finnes hus og hytter om hverandre, store og små hager, noen velholdte andre vokser i takt med naturen.

IMG_2476

Nye gjerder, hvitmalte og fine – og har gamle gjerder, som helt klart har sett sine bedre dager, alt sammen side om side på kryss og tvers i koselige gruslagte veier. Her er det nesten som en liten verden i seg selv, hvor tiden får lov til å stå stille. Her er det godt å være!

IMG_2478

IMG_2479

Etterhvert som måkene sirkler og jaller over meg, blir jeg dratt ned mot sjøen, ytterst frivillig. Ned noen bratte murte trapper, og det slår meg at dette må være gjort på dugnad og slår meg til ro med det, og lever i den troen.

IMG_2481

Vel nede ved sjøen kjennes duften av saltvann. Det lukter rent og friskt. Her måtte jeg sette meg ned, puste inn og puste ut. Her måtte jeg bli inspirert – og nyte tiden, og det både ble og gjorde jeg.

IMG_2496

En kvadratisk sten, ikke for kald, men lett oppvarmet av morgensolen. Klokka hadde såvidt passert 09:23 og selvom solen varmer, er det et friskt drag i luften, som dufter av salt og vann.

IMG_2489

Her er det fint å sitte å se over til Oslo og tenke på alle som går i kø. Alle som sitter, står og venter på bussen eller trikken. Nyter dagens første kaffelatte, og leser nyheter. Eller de som lar seg drukne i sin egen mobiltelefon for å få med seg siste nytt på Facebook, Twitter eller Google+, eller deler sin status med sine venner.

IMG_2485

Selv sitter jeg på en sten, som ikke klarer å bli helt oppvarmet av min egen bak. Jeg nikket vennlig til et gammelt ektepar som går tur med hunden og koser seg på badehuset sitt i 14,5 minutt før de så spaserer opp ingen og snakker om hva resten av dagen skal bestå av. Minutter senere jogger en middelaldrende dame forbi, puster tungt på lette føtter. Et annet par går forbi, og det snakkes om hvor er hva på andre siden av Bundefjorden og Oslofjorden før praten hviskes ut og tas over av skvulpende vann og måkeskrik.

IMG_2490

Selv sitter jeg her på stenen, og skriver dette på min mobil. Jeg har selskap av en nysgjerrig flue, som svinser og svanaser rundt meg, sammen nyter vi en fantastisk fradagsmorgen! Jeg kjenner at akkurat her – akkurat nå hadde det passet inn med en kopp rykende varm kaffe, men innser at det har jeg ikke og får ikke gjort noe med her nå.

Her er det godt og veldig riktig å være akkurat nå
Dette var en perfekt start på en fin kommende helg!

Jeg reiser meg, i det samme svømmer en andefamilie forbi meg. De siste setningene i denne bloggposten skriver jeg stående, og jeg tar meg i å smile for meg selv og sammenligne min fine familie med andefamilien.

IMG_2482

Jeg har verdens beste kone, og tre fantastiske barn – sammen betyr alle 4 betyr alt for meg og jeg elsker de over alt på denne jord. Jeg har verdens beste jobb i vårt eget firma som gjør at jeg kan oppleve enkle deilige dager med en rolig start som denne.

15 sekunder før jeg avslutter og setter punktum og spaserer hjemover igjen sier jeg høyt til meg selv «Herregud, jeg er verdens heldigste!»

Om kunne, skulle jeg gravert det inn i stenen jeg satt på
…JEG ER VERDENS HELDIGSTE!…

Trall-tall-la vår, i år!

«Vår, tra-la-la vår, i år!» Så enkelt kan det sies. Ordene kommer fra Lars Lillo-Stenbergs vindskjeve stemme satt til musikk i valsetakt i De Lillos hyllest til min nest-favorittårstid «Vår»!

For selv om vi bare skriver mars på kalenderen, fryder jeg meg over å kunne høre grusen knase under føttene.

IMG_2255

Jeg har en barnslig glede av å ta på meg mine grønne nye støvler, fra et år tilbake, som rekker meg til godt opp over leggen, for å kunne plaske i vanndammene av regn og smeltet snø.

Regner det ute, tar jeg på meg vinterjakken som fremdeles ikke er pakket bort, og lar regnet skylle gjennom håret, og lar de kalde dråpene kile meg nedover pannen og kinnene.

IMG_2233

Jeg tar meg ofte en passe rask tur på ca en halvtime. Delvis gjennom opptråkte stier og i skogen, eller langs veien.

Å gå i skogen og oppdage skatter i form av knallgrønn mose, et tre som har fått besøk av en soppfamile, eller rett og slett høre elva bruse er naturens melodi.

IMG_2174

I ørene på mine trimturer har jeg oppdaget POD-castens glede, lovelig sent – men aldri for sent. Eller jeg lar en plate med ny musikk som må utforskes for å skrive om på musikkbloggen.

Volumet, aldri så høyt at det overdøyver skogens naturlige lyder, kombinert med lyden av bilene som haster fordi på veien, bekkene bruse og fuglekvitter i skogen, kombinert med god musikk eller noe rolig prat på en POD-cast.

IMG_2253

Jeg tar meg selv ofte i å smile for meg selv, idet jeg hører en måke flakse over hodet mitt. Det er musikk i mine ører, og et vårtegn.

Lavt lyder De Lillos «Vår» i hodet igen og jeg tar meg i å synge med og nikke annerkjennende til tekstlinjen.

«Våren den er en klisje, men hva gjør vel det. Den er en klisje, men hva gjør vel det…»