Fakkelfinger´n

Med sommeren her – og med barn stadig på besøk blir det livlig i huset. For kort tid siden hadde vi besøk av noen venner av våre sønner – og vi var heldige med været så da ble det litt leking ute også…

…Følgende scenarie oppstod ut av intet;

Bilde GlennVU, tatt med Iphone 3G S

Den ene gutten kommer plutselig løpende mot meg full av entusiasme og spør spent og vifter hånden sin  foran meg «Veit du hvem som er FakkelFinger´n?»
Jeg blir litt fortumla og tenker kjapt, for her må jeg ha et kult svar «Nei» og tipper «Pekefingern, for det er vel en sånn kul superheltegenskap dette her?» og beste fingeren å sikte med er vel nettopp pekefingeren.

Himling med øynende og litt usikkert fra gutten «Eh…nei – vent jeg må spørre broren min» han hadde tydeligvis glemt i farten hva han spurte om.

Storebroren holdt på med noe like ved oss, rundt hjørnet på huset.
Jeg blir stående å fundere litt; hva var det han skulle vise meg som var så spennende og venter tålmodig…

Plutselig kommer gutten løpende til meg i full fart med hånda bak ryggen inntil han kommer helt bort til meg…

«Dette er FakkelFinger´n» sier han!

Illustrasjonsfoto, funnet på internettet

Dermed var all tvil feid under teppet; FakkelFingeren var selvfølgelig FuckYou fingeren!

…Kids say the darnest things som det heter på godt norsk!

Noe fint – og noe røfft!

Tenkte dette skulle være et rent bildeinnlegg på bloggen; Temaet er noe tøft og noe fint, en herlig forening, hvor et er kun er tøft, et er fint og søtt, et er gjort tøft, og det siste er en blanding av både noe tøft og fint…

Dette bildet taler for seg selv, samtidig som det taler for bildet under – for vår søte lille har nemlig skit under tåneglene. Det tar seg ikke bra ut på en liten dame, men det hører sommeren til så da får deg gå sin gang. Hun er i allefall sikret at vi ikke tar en bit av føttene hennes.

Jeg gitt hardt ut og startet tøft med «SHIT» bildet og da passer det bra å kryssklippe kjapt over til noe rundere og mykere, nemlig de små søte gode tottelottene til minstejenta. Hadde det ikke vært for at jeg viste det var hennes føtter ville jeg trodd det var marsipan. 
Dette er en gammel benk rett og slett, eller nei – det er en ny benk, som ved hjelp av filter på kameraet, et lite Samsung WB210, som gjør at denne benken ser eldre ut enn den er. Fiffig og enkelt fotomanipulert på kameraet der er altså!

Og det siste bildet er noe som rett og slett ikke kan jukses med – et gammelt pæretre.
Som ser grått og falleferdig ut, men det er rett og slett ikke er det. På vårparten, blomsterer det kjempefint med hvite pære-blomster, men i år var det desverre litt mindre blomster enn det pleier være. Pæretreet er høyere enn huset vårt – og har masse sjel, til tross for lite pærer. Det er morsomt at et gammelt tre fremdeles har nyskudd som prøver seg frem gjennom den gamle furete barken. Det blir litt som det eneste gresstrået som på død og liv skal slå seg gjennom asfalten enkelte. At de skal ha for forsøket er det ingen tvil om! Pæretreet rett og slett det mest majestetiske vi har på tomta, og ære være det og gid det lenge leve må!

Pæretreet bærer med seg håp…
Benken vitner om levd liv…
Barneføtter om å ha hele verden foran seg…
Shit! Livet er nå – hold deg fast å bli med på ferden videre!

Minnefangst

Av og til ser jeg eller opplever jeg ting som setter preg på meg, som fanger meg – som gjør at jeg husker de. Det vil jeg presentere med (u)jevne mellomrom på bloggen.

Jeg har i det siste gått mer og mer over til å kjøpe vinyl, svært ofte svært brukt og svært billig, kr 5 – 25 somregel, på Råkk´n´Rålls i Oslo. En av de platene jeg kjøpte var det er innerpose på; for de som ikke husker hva dette er så var dette der krediteringen og tekstene står. I dette tilfellet var det ikke noe krediteringer eller låttekster, men en selvpromotering av egne plater fra plateselskapet Elektra Records, på den ene siden var det bilde av en rekke andre plater og artister som har gitt ut plater på Elektra, og den andre var det et stort bilde, med kun artistene ramset opp nedover på venstre side. Alt utenom dette som fanget min oppmerksomhet.

Det var kombinasjonen av tekst, bildet og tegning som gjorde at jeg falt pladask for nettopp denne innerposen på LP platen…

Elektra Records

Det er mulig jeg har noen løse skruer – de får jeg tighte til senere – for nå vil jeg la meg fasinere av dette bildet så lenge som mulig!

Er det bare jeg eller er det noe fasinerende med dette bildet?


Ryan Adams…Det handler om respekt!

Lysene har blitt dimmet, salen er småurolig og de første forsiktige klapp starter og tar seg sakte opp. Etterhvert som applausen eskalerer – skimter vi artisten kommer tuslende inne på scenen.

Ryan Adams har entret Folke Teateret i Operapassasjen, Oslo. Lørdag 11. juni 2011

Ikledd slitt jeans, de etterhvert klassiske sorte Converse og en slitt Manowar T-skjorte, eller kanskje det er Megadeath eller Napalm Death – det er litt vanskelig å se fra der vi sitter, så jeg blir enig med meg selv om at det er en Manowar T-skorte. Luggen er tung og mørk, resten av håret står til alle kanter, som om han har sovet bak scenen mens han har ventet på sin tur. Ryan Adams ser rett og slett ut som deg og meg!

Scenen er rigget med en enkel stålstol med grå bein og tresete og trerygg, av den typen man får tresmak i baken av løpet av noen får minutter. Jeg husker disse stolene fra mine skoledager. Et enkelt sort piano – og en barkrakk som etterhvert kommer til å romme en kopp med drikke. To mikrofoner er blitt rigget til, en for Ryan Adams og en for kassegitaren. Gitaren som først var på scenen var en standard brun kassegitar, men denne ble byttet ut med en kvikklunsjfarget – rød/gul/grønn- gitar før kveldens hovedgjest entret scenen.

Så snart han entrer scenen stilner applausen – og Ryan har plassert seg ytterst på kanten av stolen og blar fomlet i sangpermen har hadde med seg under armen, plasserer høyrefoten kjeitet på stålet av stolbenet – og bøyer seg over gitaren og begynner fikle med gitarens strenger. Vi hører hver eneste berøring av strengene og hver eneste knirking av stolen kan høres høres. Det er – klisjé følger – så stille at vi kan høre en knappenål falle.

…kort tid etter begynner Ryan Adams, kveldens helt – spille forsiktig på kassegitaren – og slipper løs kveldens første toner, «Sweet Carolina», han synger så forsiktig, nesten visker – og det går ikke lange tiden før en nydelig falsett bærer siste halvdel av låten. Salen er musestille – det er ikke en lyd fra salen – untatt en og annen som hoster; vi lever tross alt i Norge, hvor sommeren går fra 30 grader til 10 grader på bare få timer – så forkjølelsene sitter løst.

Ryan Adams synger helt nydelig – men han virker veldig nervøs, nesten sjenert, og veldig introvert. Jeg setter meg selv på kanten av stolen, holder pusten – for å få med meg hver eneste lille sukk og pust. Sang nummer to kommer kort tid etter, fremdeles lett hengene over gitaren og kun seende ned – fremdeles er ikke et eneste ord sagt til publikum, låt etter låt skrider frem, før han til slutt bryter stillheten, og takker «…so far i´ve just played my happy songs» salen bryter ut i latter og isen er brutt.
Det første referansen til Hard Rock kommer kort tid etter – Ryan Adams er en stor hardrock fan – og han sier han egentlig hadde lyst til å gjøre Kiss «Lick it up» i kveld, salen er fornøyd og ler med – mannen som står foran oss helt alene – som virket som han ikke turte stå der egentlig – har tødd opp og den ene tørre historien etter den andre kommer. Vi merker nå at vi senker skuldrene, jeg setter meg tilbake i setet og koser meg utover kvelden. Det eneste jeg tar meg i å irritere meg over er at jeg ikke har satt meg nok inn i katalogen hans, til tross for at samtlige plater er plassert i hyllen hjemme, da det er en rekke sanger han fremfører jeg ikke kjenner igjen. Men det hindrer meg ikke fra å storkose meg over kveldens perfekte sanger, av en perfekt artist, som i kveld spiller solo i Oslo.

«This is my experimental part» sier ryan idet han setter seg til rette ved pianoet for første gang idag, og utfører en nydelig versjon av «Resque Blues» helt alene på piano, så skjørt – så vakkert – så rørende.

Iløpet av kvelden ser vi han stadig bla i notatheftet sitt – for hele konserten virker veldig laidback, og nesten improvisert frem. Jeg tror rett og slett han ikke har en set-list han spiller etter, men blar seg frem i heftet etterhvert som stemningen er der – og han føler for. Det er rett og slett perfekt og en strålende setting for en 100% solo turne – helt alene på scenen, kun i selskap med seg selv – og en gitar og et piano.

Et bevis på at han faktisk improviserer seg frem, får enda mer troverdighet når han presenterer for første gang at han skal spille en sang akustisk for «first time since the 90s» – han husker ikke engang om det var munnspill i den og prøver seg frem med 2 forskjellige munnspill, og ber publikum om å «use our imagination – and pretend it shuld be like this» hvis det låter surt og out of tune. Etter denne låten setter han fra seg gitaren og går sakte frem mot scenen og sier «I´ve now come to the moment where i speak to the audience» og jeg setter meg igjen frem på setet for dette hørtes jo veldig spennende ut, skal vi får publikums deltakelse og ønskelåter – og jeg merker jeg blir litt misunnelig på de som sitter på første rad for får snakke med Ryan Adams…

…Ytterst på scenen, står Ryan – og henvender seg til første rad – da det er de han vil snakke spesielt med, da spesielt hun ene dama på hans venstre side. Dama-på-venstre-siden, som sikkert svever over bakken idet hun hører det – fordi hun skal få snakke med sin store helt…

Ryan starter endelig dialogen; «Hun som sitter foran her har sittet hele kvelden med sin mobil i hånden – og filmet sang etter sang» – og han fortsetter «du er kommet her for å se på konsert, ikke se konserten på you tube» – «i´ve come her to play for you» – «dere har betalt for å se på meg – og ved å spre videoene deres videre på nettet tar dere fra meg både gleden ved å stå her – og dere forstyrrer for absolutt alle i hele salen med deres mobil telefoner». For hun var selvfølgelig ikke alene om å ta bilder og filme med mobilen. Dere er her for å gå på konsert for å oppleve og «to se me play live for you» – så vennigst legg fra dere mobilen, and «lets enjoy the rest of the evening». Han har også iløpet av denne vennlige men bestemte tiraden nevnt at folk er respektløse som reiser seg og går for å kjøpe øl underveis i konserten. Jeg merker at jeg krøp meg sammen på setet og holdt på dette av setet – og tør ikke engang tenke på hvordan hun på førsterad på ha følt det…mon tru om hun skled rett i kjelleren av ren skam?!
Ryan snur seg så og tusler tilbake til pianet, setter seg til og rett før han starter på kveldens siste pianolåt «Sylvia Plath» kommenterer tørt «Grandad has spoken!»

Her tar konserten en skikkelig U-sving; det lyser ikke lenger i salen av mobil telefoner. Unntatt en og annen som ikke kan dy seg. Jeg selv merker at pulsen min slår litt hardere – og jeg er rett og slett dritflau – fordi jeg har tatt et bilde – og fordi jeg har notert ned låtene på min iPhone underveis i showet. Telefonen er nå lagt rett ned i lomma og jeg nyter siste halvdel av konserten – uten behov for min mobiltelefon. Ryan spiller nå mange av de mest kjente låtene sine. Det er ikke lenger vits å reise seg i for 4de gang for hun i blondetyllblusen som går frem og tilbake underveis i konserten – Vi har alle oppfattet hva det dreier seg om. Artisten, som i dette tilfellet er Ryan Adams: Han har satt oss på plass og fortalt oss nettopp det vi er her for. Vi er på en konsert for å se en artist, vår favoritt artist. På konsert så skal man faktisk gå for å se noen gjøre jobben sin – gjør det for sin egen del og for å underholde oss – vi som har betalt for å kommet ditt – Han gir oss en fantastisk siste halvdel av konserten og vi nyter med hvert eneste minutt.

Det gjør meg ikke noe at ikke jeg fikk nevnt alle sangene som er spilt på konserten bare for å lage et blogg innlegg. Det gjør meg ikke noe at jeg ikke har fått tatt bilde – eller fått snakket med artisten. For jeg har fått det jeg er kommet for – fantastisk musikk – fra en fantastisk artist – som har vist seg fra sin sjenerte side – han har vis seg far sin hardrock kjenner side – forresten; så spilte han en helt låt i trash metal versjon på kassegitaren – med brøle/hviske/skrike stemme – må sees for å oppleve – vi har sett en artist som har god lun og tørr humor og har en stemme han kontrollerer med 110% sikkerhet. Vi har sett en artist som velger å hviske til publikum – fremfor å snakke med vanlig stemme – vi har sett en artist som har bergtatt publikum og gitt de det de kom for – en solokonsert i Oslo – og vi har sett en artist som har gitt oss, snakket om og rådet oss til å vise respekt. For vi som var der – alle som en tror jeg vi har fått oss en lærepenge, vi har lært oss at neste gang vi er på konsert – så er vi der for å vise artisten respekt – for det er det det dreier seg om; Respekt for artisten og dennes verk!

Jeg adopterer Ryan Adams ord; 
«Grandad has spoken»
Denne konserten vil jeg for alltid huske!

Oppdatering; Klikk her for spillelisten!

Vil du se en annen nyanse på kvelden, observasjoner under veis og mer om konserten – så ta en titt på min kone AstridVUs blogginnlegg Det svake kjønn my ass!

Funky stubbe

Kan en stubbe være funky? Ja! Det er nettopp denne er en kroneksempel på!

A funky piece of an old and naturaly weathered tree
Bildet ble tatt med en iPhone 3G S – og er blitt trimmet noe på skygger og forsterket fargene noe med Apple Appen, Flare. Appen for øvrig har mange fine egenskaper og filtre – for de som er kjent med lignende fra iPhone.
En liten digresjon det der;  Temaet her skulle være den funky stubben.  Den er herved erklært funky!
Definisjonen av funky er flersidig, men les definisjonene og bli overbevist, om hvorfor nettop denne stubben er funky!
…og når man først er inne på funky passer yppelig å sitere funklegenden James Brown!
 
Whatever I do it´s got to be funky!
Er det bare meg eller er det en viss likhet mellom Legenden og den Funky Stubben?
With all respect to James Brown and his legacy by the way!
Picture taken from: http://mugshotss.blogspot.com/

…Case closed…